Rotråte og stubbebehandling
- vil ny forskrift påvirke bruken av stubbebehandling?
Av Halvor Solheim, Helmer Belbo og Ari M. Hietala, Norsk Institutt for Bioøkonomi
Det er mange valg en skogeier må ta opp gjennom årene for at granskogen skal bli mest mulig verdifull. Det gjelder biomangfold, klimaendring, angrep av barkbiller, men kanskje først og fremst angrep av råtesopp, og da særlig rotkjuke. Hvert år tapes millioner av kroner grunnet råteangrep. En blir ikke helt fri for råte, men om en kjenner rotkjukas spredningsbiologi og tar de riktigv valgene så kan en få en friskere skog, som gir bedre fortjeneste og bidrar til økt karbonfangst og -lagring «en slår to fluer i en smekk». Og det går an å redusere råtefrekvensen om en hogger vinterstid, eller utfører stubbebehandling.
For snart 30 år siden ble det gjennomført en landsomfattende råteundersøkelse i norske granskoger. Skogeiere ble bedt om å registrere råte på stubber i en kort periode i mars. Registreringen skulle foregå i nylig felt granskog. De viktigste resultatene var at det var råte i mer enn hvert fjerde grantre, i gjennomsnitt ble det registrert råte i 26,7% av trærne. I de aller fleste råtebefengte trærne var råten forårsaket av rotkjuke (20%), men det var også råte forårsaket av andre råtesopper. Først og fremst honningsopp. Men det er altså rotkjuke som er den verste fienden for norsk granskogbruk.
Vi har to rotkjukearter i Norge. Granrotkjuka (Heterobasidion parviporum) fins i hele det gamle granskogområdet, fra Vest-Agder i sør, via Østlandet og Trøndelag til Saltfjellet i Nordland. For granrotkjuka er trolig Saltfjellet en barriere for etablering videre nordover. I en liten studie gjort for noen år tilbake ble det undersøkt om det var rotkjukesporer i lufta sør og nord for Saltfjellet. Det var rikelig med sporer i Rana, rett sør for Saltfjellet, mens det ikke ble samplet noen sporer i Saltdalen, nord for Saltfjellet. Det plantes jo en del gran i Nord-Norge nord for Saltfjellet og i hogster der nord er det svært lite råte. Det er kutt råte forårsaket av honningsopp (Armillaria spp.) og toppråtesoppen (Stereum sanguinolentum). For å hindre at rotkjuke etablerer seg nord for Saltfjellet må det ikke importeres for eksempel energigran som er nedklassifisert på grunn av råte.
Den andre arten, fururotkjuke (Heterobasidion annosum) er vanlig på Vestlandet. Den fins også på Østlandet og har der gjort noe skade i enkelte furubestand, blant annet i Dovre. Hvor langt nord fururotkjuka går er ikke undersøkt, men den er funnet i Stjørdal som nordligste funn foreløpig. I Finland for eksempel for eksempel, for granrotkjuka mye lengre nord enn fururotkjuka. Fururotkjuke er mer aggressiv enn granrotkjuke. Mens granrotkjuka hovedsakelig går på gran, så går fururotkjuke på mange slags treslag, også på løvtrær. I granplantninger på Vestlandet som blir angrepet på rotkjuke så er det fururotkjuke som er tilstede. Og rotkjuke er sjeldent tilstede i bestanden fra før. Derfor er det spesielt viktig å drive med forebyggende virksomhet i granbestand på Vestlandet, eller også andre steder hvor gran plantes og det ikke har vært skog tidligere for eksempel på tidligere dyrka mark.
Gran-og fururotkjuke opptrer helt likt med unntak av at fururotkjuke er mer aggressiv enn granrotkjuke. Om de angriper gran så kan begge vokse raskt oppover i stammene, mens om de etablerer seg i furu, så holder de seg mest i rotsystemet. Fruktlegemer dukker opp i forskjellige sitasjoner i en skog. De dannes på røttene til angrepne trær, jo eldre skogen er jo flere fruktlegemer kan en finne. Det fins også på stubber hvor trærne har vært angrepet ved hogst eller hogst har foregått på sommerstid og ferske stubber har blitt infisert av rotkjuke. Rikelig med fruktlegemer dukker opp på butler som blir lagt igjen i skogen runnet råte. Og blir det glemt noen stokker som er nedklassifisert grunnet råte, så vil det etter års tid dannes fruktlegemer, og sporspredningen starter. Fra fruktlegemene sendes det ut millioner med sporer så lenge det er varmegrader, det kan gjerne starte når temperaturen er rundt null. Jo varmere det blir, jo flere sporer produseres det. Men blir det for varmt (og tørt i tillegg) avtar sporeproduksjonen, og kan stoppe helt opp om tørken vedvarer. Så tørkesommeren 2018 var det nok lite sporer i lufta. Sporene kan spres over lange avstander, men jo nærmere en er fruktlegemer jo flere sporer er det i lufta. Sporene etablerer seg og spirer på ferskt trevirke. Rotkjuka er egentlig konkurransesvak og må etablere seg på ferskt trevirke før andre sopper kommer og utkonkurrerer rotkjuka. Det aller letteste for dem er å etablere seg på ferske stubber, som det jo finnes rikelig av i våre skoger. De kan i tillegg etablere seg på ferske sår på røtter eller nederst på stammen, mer sjeldent på sår oppover mot toppen av ei gran.
Den beste perioden å drive med hogst i forhold til rotkjukeinfeksjoner, er når temperaturen er under null og det er snødekke. Har det vært en snørik vinter så skjer det ikke sporespredning før lenge etter at snøsmeltingen har startet da fruktlegemene er gjemt under snøen. Under snøfattige vintre, slik som i år, kan det skje sporespredningen så fort det blir varmegrader. Om en må hogge om sommeren så gjelder det å lure rotkjuka ved å hindre at rotkjukesporene etablerer seg i sår eller på stubbesnittflater. Sår er det vanskelig å behandle, men stubbesnittflater er enklere å gjøre noe med. Den beste måten å drive behandling mot videre spredning av rotkjuke er å stubbebehandle når det er sporer i lufta. Det er to midler en kan bruke. En kan bruke urea som inaktiverer sporespiring til rotkjuke, eller en kan bruke et sporepulver fra en konkurrerende sopp. Det er blitt eksperimentert mye med et sporepulber fra stor barksopp, Phlebiopsis gigantea, en sopp som er nokså vanlig i naturen, men som er langt fra så vanlig at en kan satse på at ens egen skog skal bli beskyttet fra sporinfeksjoner fra rotkjuke. Sporepulver er til salgs under navnet Rotstop, og godt egnet for bruk i de nordiske skoger. Når det gjeler stubbebehandling så har det vært mest fokus på stubbebehandling i forbindelse med tynninger. Da mener en at innsatsen er verdt strevet. Men som et føre var prinsipp kan det nok være lurt å utføre stubbebehandling også i forbindelse med slutthogst. Men en må følge opp og for eksempel ikke vente med å utføre ungskopleie slik at det blir tidlig tynning i stedet. Og vi har sett at stubber ned mot 2-3 cm har blitt infisert av rotkjuke ved ungskogpleie.
I Finland er stubbebehandling lovpålagt både ved tynninger og sluttavvirkninger med mindre hogst uføres om vinteren. Finland ble de to behandlingsmåtene tidligere brukt omtrent like mye. I de senere årene har bruken dreid mer over til urea, mens det motsatte har skjedd i Sverige siden bruk av urea ved stubbebehandling ikke lenger er tillatt pga. Negative miljøpåvirkninger. I Norge er stubbebehandling lite brukt og burde økes betraktelig. I skogreisningsstrøkene hvor råtefrekvens fremdeles er relativt lav hos gran og men også hos sitkagran kan systematisk bruk av stubbebehandling være avgjørende for å holde råteproblemet unna.
Rotsopp er av mattilsynet godkjent og kategorisert som et soppmiddel, og kommer derfor under forskrift om plantevernmidler. Fra 2020 innebærer dette at det kreves autorisasjonsbevis av både selgere og brukere av middelet. Vår forståelse er at dette også gjelder for bruk av urea for stubbebehandling. Siden regelendring kom brått, har Mattilsynet gått med på å utsette kravet om sprøytesertifikat, men i en kort overgangstid må hver enkel bruker av stubbebehandlingsmidler sende inn en søknad om dispensasjon. Fylkesmannens landbruksavdeling i hver enkelt fylke har det overordnende ansvaret for at det blir gitt kurstilbud. Det jobbes nå for å skreddersy tilbud for skogbruket angående stubbebehandling – de første kursene blir organisert høsten 2020 eller vinter 2021.